Refleksjon -en refleks i det bofaste menneske – Pust
Meditasjon i alt du tenkjer, i kvar pust, i alt vi er
Meditasjon i alt du tenkjer, i kvar pust, i alt vi er
Handlevogn 0

Refleksjon -en refleks i det bofaste menneske

Refleksjon, selve grunnsteinen i religion, litteratur, filosofi og vitenskap.  Kunne vi tenke oss en verden uten vismannen, uten det reflekterte sinn, uten språkets uendelige muligheter til å utvide sinnet, utvide vår verden?

Refleksjon har blitt større enn Gud, det har blitt vår religion.  Nye tanker, nye vinkler i det kaleidoskopiske lyset.  Men hva om språket og refleksjonen skaper et speilbilde av noe som samtidig gjemmer noe annet?

Hvem er gitt gaven å reflektere?

Den som har tid.  Presteskapet, munkene, overklassen som har tjenere til å skaffe seg mat, de som har lest hva andre har skrevet, de som har meldt seg ut av samfunnet.  De som arbeiderne har valgt til sin politiske leder.....

Hvem har ikke tid til å reflektere?   De dumme, de enfoldige, arbeiderne?

Hva er refleksjon, det er evnen til å være i ro, la ting synke inn, og å uttrykke dette i språk og bilde. 

Sjamanen var reflektøren den tid menneskene var jegere og samlere.

I mytenes tid var ikke den ene dummere enn den andre, den ene over den andre.  Fordi samfunnene var små og i bevegelse, skapte man samfunn der man kunne bruke hverandres evner, og et hierarkisk samfunn ville rett og slett ikke ha fungert.  Ikke fordi menneskene var mer moralske, men fordi dette er det funksjonelle før man er bofaste, før man har fått et vindu mot verden.

Så...hvordan komme tilbake til et liv uten å reflektere?  Det kan vi ikke. Språket vil for alltid ha gitt oss evnen til å se tingene og tilstandene i et spesielt slør.  Men vi kan hente inn den andre dimensjonen utenpå.  Den som er bakenfor ordene, bakenfor bildene. Å reflektere uten å skape historier.  Å virkelig reflektere er å observere et fjell i en speilblank innsjø.  Og en dag, en merkelig dag i ditt liv, ser du at et nytt landskap bor nede i innsjøen, som en underjordisk holme kan hende, og den er ikke speilvendt, den er iboende.  Da observerer du, og en observasjon er noe annet enn en refleksjon.  Den er dirkete inn i materien, og bare mulig dersom ditt sinn har gjort seg ferdig med den uendelige visdommen i zen og det vakre eller det skitne, det lyse eller det mørke, og bare observatøren er tilstede, observatøren, din fysiske kropp og din drømmekropp, renset, stille i et øyeblikk raskere enn lysets hastighet, som sirkelen uten omkrets, som verdenen inne i refleksjonens dyp.

 

 

 

 


Eldre post Nyare post


Legg igjen kommentar

Kommentarar må godkjennast før dei vert posta