Zen og kunsten å leve i et vindu – Pust
Meditasjon i alt du tenkjer, i kvar pust, i alt vi er
Meditasjon i alt du tenkjer, i kvar pust, i alt vi er
Handlevogn 0

Zen og kunsten å leve i et vindu

haiku nostalgi Zen Zen og kunsten å reparere en motorsykkel

Mens jeg sitter og skriver, inspirert og med adrenalinets visshet om at jeg er på et spor som kjennes viktig, riktig, får jeg denne utmattelsen. Å ta en pause når du er inspirert, er ikke farlig, du mister ikke noe.  Du henter mer.  Jeg vet det jo, men inspirasjon flyter på de samme frekvenser som kamp, som nedarvet frykt, og vi er redde for å stoppe.  Redde for å miste.  Som makrellen som aldri kan stoppe å svømme, den ville falle til bunnen og dø, eier vi en selvoppholdelsesdrift, et kamphormon som har holdt oss i live, ikke bare i dette livet, men tilbake til vår arverekke en gang vår ytterste forfader kravla i land som en bakterie eller noe, tenk det vidunderlige, at jeg er født, med fem fingre, fem tær puster og akkurat jeg, under over alle under, alle tilfeldigheters spill, ikke den sædcellen men den, igjen og igjen, den som overlever.  Er det rart vi vil forsvare vår posisjon.  Er det rart vi er hvileløse?  Så mye ansvar, så mye vi skulle ha urtretta. Så lett å glemme at vår jobb også er å rapportere tilbake til Gud, fortelle ham at joda, her er det godt å være.  Så jeg satte meg og laga en kaffe. Klok av skade har jeg lært meg til å ta pust i bakken. 

De gamle visste det.  Mitt sinn er så uendelig topptrimma at jeg ikke husker dette enkle.  Men så satt jeg da der. Med kaffen. Så ut av vinduet.  Katten.  På den andre sida av gata.  I et annet vindu.  En sånn spraglete katt med skikkelig kosepels.  Sitter der i sola og ser på duene som bor på gesimsen i samme etasje, ser på menneskene i gata, den bruker å se på meg også, når jeg gir meg tid til å se. 

I dag var den gamle mannen som eier katten der også.

I vinduet.  Med sin sedvanlige hvitstrøkne skjorte, magen avdelt av stramtsittende bukser og bukseseler.  Stålbriller og eggehode. Kanskje er han homoseksuell, men mest sannsynlig er han bare enkemann og en som liker å ha tingene i system. Jeg tar meg i det.

Han er ikke typen som liker eller ikke liker

Men i dag holdt han på å stryke en bukse. Ved vinduet.  Kunsten å brette en bukse.  Det ble gjort så vakkert.  Med den fulle innlevelsen. Kunsten å reparere en motorsykkel, kunsten å brette en bukse, mirakelsinnet er så enkelt som dette, det er det som er kunsten.  Det enfoldige som streng praksis er streng kunst i universets storhet, smaken av vin og evnen til å nyte en hel sommer i en smak - fininnstilte sanseapparat i sakte kino, buddhistmunkers glede, tai chi, solen i kattens pels, haikudikt og samtidig forståelsen av at hippiesinnet, reisene, alt bor i den menneskelige evnen til å trekke seg tilbake og nyte, ikke bare være, ikke bare oppleve, ikke bare produsere.  Brette, sette pris på, det enkle er et tablå fullt av mystiske smaker og alderdommens og ensomhetens bittersøte melankoli og uendelige grensesprengende poesi.


Eldre post Nyare post


Legg igjen kommentar

Kommentarar må godkjennast før dei vert posta